Frid Ingulstad (86) føler sorg over synsproblemene

Tekst: May Britt Haug Foto: Hilde Greve Mo

Hvert liv har sin historie. Her, i det store gule huset på Oslos beste østkant, med kanskje den beste utsikten over Oslofjorden, blir nye historier fra tidligere tider skapt. Rundt huset som har stått her i over 100 år, ligger den frodige hagen, med plommetrær som bugner denne sensommeren. Her har Frid løpt og lekt som barn. Her starter hennes historie.

Frid var yngst av en søskenflokk på fire. Far var utdannet teolog, men jobbet som lærer. Mor var hjemmeværende slik mødre ofte var på den tiden. Det var et raust hjem. Frids tante var lærer ved Ila skole i byens arbeiderstrøk. Det hendte hun tok med seg elever hjem til Nordstrand. Barn på Frids egen alder, som kom fra familier med ytterst lite å rutte med. Så lite at det ikke var råd til matpakke til skoledagen en gang. Hos Frid fikk de leke og spise seg mette.

– Vi hadde alt, til og med lekestue, og de hadde ingenting. Jeg synes det var flaut, forteller hun oppriktig.

Denne følelsen av urettferdighet og innblikk i samfunnsforskjeller har kanskje vært med på å skape grunnlaget for skildringene hennes. Beskrivelser av enkeltpersoner og familiers liv gjennom historiene der Elise i «Sønnavind» og Ingebjørg Olavsdatter i serien med samme navn, er to av de mest kjente karakterene.

I tillegg til fantasi og god innlevelsesevne har skriveferdighetene vært der hele livet. Som barn elsket hun å dikte eventyr, og Frid var bare 22 år da hun skrev sin første bok.

Et større synstap

Inne i stuen i det store, gule huset har fars skrivepult hedersplass. Flyttet ut fra hans kontor hvor han satt og rettet skoleoppgaver. Dette er Frids kontor i dag. Før var det kulepenn og blokk som gjaldt, nå er det skjerm og tastatur. Foran pc-en lar hun fantasien løpe.

– Jeg lever og ånder for skrivingen. Da har jeg det godt! Da kan jeg fortrenge nesten alt.

Tidligere sto høye stabler med historiebøker på hennes nattbord, for Frid har alltid slukt alt som har med historier å gjøre. Årstall, politiske hendelser, klesstil, arkitektur, tenkemåte, menneskesinnet fra adel eller fattigfolk, for i bøkene hennes måtte bakteppet være historisk korrekt.

Interessen er der fortsatt, men hun klarer ikke lenger å lese bøkene. Bokstavene synes ikke så godt lenger, de vrir og bukter seg rett og slett.

I et drøyt år har Frid måttet lære seg å leve med et større synstap med både aldersrelatert macula degenerasjon (AMD) og utfordringer etter en grå stær-operasjon. Hun legger ikke skjul på at hun kjenner på en sorg over å ha fått dårlig syn. Til tross for dette sitter hun daglig foran pc-en og skriver.

– Enten så staver jeg meg frem med forstørrelsesglass – det går smått, og jeg er veldig utålmodig, sier hun og ler. – Eller så har jeg en veldig snill mann som leser for meg. Dette har kommet så plutselig. Jeg savner å bla i bøker, drive med research, det er rett og slett en sorg.

Det kom ikke gratis

Skrivelivet kan være intenst. Hun har sittet ved pc-en 8–10 timer hver dag, lørdager og søndager og til og med når hun skulle ha nytt rolige feriedager.

– Da barna var små og de badet og koste seg, satt jeg og skrev. Jeg hadde et veldig behov for å skrive om det stedet hvor vi var, få inntrykkene ned på papiret. Etter hvert ble dette til bøker, forteller Frid som jobbet som radiotelegrafist og flyvertinne før hun ble forfatter på heltid.

Det er ikke unaturlig at egne tanker, følelser og smak påvirker det som skrives av en forfatter. Frid bestemmer aldri noe på forhånd. Hun setter seg godt til rette på kontoret, repeterer det hun skrev i går og så lar hun tankene og fantasien gjøre sitt. Hun går ikke rundt og filosoferer over hva hun skal skrive om i dag eller i morgen. Det blir en forstyrrelse, mener hun.

Frid er dedikert til skrivingen den dag i dag, men er ikke like oppslukt som før i tiden. På kontoret er det fantasien som gjelder, og når hun går ut derfra og lukker døren, er det familielivet som gjelder.

Hun har latt seg inspirere av Norgeshistorien, og skriver om dette, og erfarer at leserne setter stor pris på korrektheten.

– Jeg er veldig opptatt av at det skal være historisk korrekt, sier hun bestemt.

– Jeg mener vi kan lære av historien for å forstå den tiden vi selv lever i.

Det er Frids ektemann, Arnulf, som skal ha all ære for at hus og hage er like velstelt i dag som da Frid var barn. Og kanskje er det barnebarnet, som nå er 25, som har holdt dem unge og spreke, har Frid uttalt.

Da gutten mistet begge foreldrene i sykdom ble mormor og morfar også fosterforeldrene hans.

– Jeg hadde lovet datteren min at jeg skulle ta vare på han, så det var en selvfølge. I dag er jeg glad for at jeg har klart det. Det hjalp meg også i sorgen over min datters bortgang å måtte ta vare på et lite barn.

Frid har fortalt sin egen historie til oss. Og til leserne har hun fortalt historien om menneskers liv og læren gjennom hele 250 bøker. Fortsatt skriver hun på serien «Sønnavind». Leserne får ikke nok av Elise, livet langs Akerselva og fabrikkarbeidernes kår. Første bok kom ut i 2005. Bok 111 kommer til salg på tampen av året, men Frid ligger selvfølgelig i forkant og er godt i gang med bok 114.

– Ikke spør meg hvordan det går, eller hvor mange bøker det blir, jeg bare skriver, sier Frid med glimt i øyet.

Et langt og rikt forfatterskap

Frid Ingulstad skrev sin første bok bare 22 år gammel, den ble aldri utgitt. Først utgitte bok kom i 1965 med tittelen «Hva livet gir deg, Camilla». Siden har hun solgt millioner av eksemplarer av seriene Kongsdøtrene, Ildkorset, Ingebjørg Olavsdatter og Sønnavind. Og hun har ikke tenk å gi seg med det første.