Olaug Bollestad lærte mye av bestemorens synstap

Tekst: Nina Lillebo Foto: Edel-Marie Haukland

– Jeg har operert begge øynene for grå stær, så langt har vi ikke sett noe grønn stær. Jeg går på kontroll opptil flere ganger i året, sier Olaug.

Hun passer godt på, det er kjempeviktig. Det har hun lært av bestemor.

Dyrebar tid

Samtidig som bestemoren var svaksynt, lærte hun Olaug å strikke og hekle. Håndarbeidet ble ikke bare en felles interesse for Olaug og bestemor, men også en verdifull tid de fikk sammen.

– Etterhvert som synet hennes ble dårligere, måtte bestemor lære seg å bruke hender og sanser på en helt annen måte, forteller Olaug.

Hun husker godt at bestemor telte steg for å komme frem til rett sted.

– Jeg ble så imponert, jeg ser henne enda for meg. Hvordan hun holdt seg fast i rekkverk og lette seg frem, og hvordan hun på gårdsplassen husket at «her er det en stein» og «her er det en hump og et hull».

Selv ting som opplevdes som vanskelig for bestemoren, er dyrebare minner for Olaug nå. Som de gangene bestemor strikket og mistet en maske.
– Da hadde hun allerede lært meg å ta den opp igjen. Jeg brukte heklenålen, og forsto hvordan strikkepinnene fungerte. Det gjorde at vi fikk et veldig nært forhold, bestemor og jeg.

Sterke verdier

At personer med funksjonsnedsettelse skal bli inkludert, og ha samme plass i samfunnet som alle andre, er en hjertesak for Olaug.

– Mange blir utestengt fra jobb, fra sosiale sammenhenger, og fra muligheten til å bruke de ressursene de faktisk har, derfor er jeg ekstremt opptatt av dette.

Olaug snakker engasjert.
– For meg er menneskeverdet konstant, uavhengig av funksjonsnivå. Alle mennesker er like mye verdt.

Olaug så frustrasjonen til bestemor øke i takt med at synet ble dårligere. Som de gangene hun mistet en kaffekopp, eller veltet vannmugga på bordet.

– «Jeg er ikke så verdifull lenger», sa bestemor noen ganger. «Jeg klarer ikke å gjøre så mye som jeg gjorde».

Det er vondt for Olaug å tenke på, og det er ikke sant heller, påpeker hun.

Det trygge fanget

– Det er ikke det vi kan som gjør oss til den vi er. Det er den vi er inni oss som gjør oss til den vi er.

Olaug husker fortsatt de tykke brilleglassene. Og den rosa softisen de kjøpte på tur ned til Bryne.
– For meg var det bestemor sitt trygge fang, og tiden hun hadde til å sitte med meg og hekle og strikke, som var viktig. Det var bestemor jeg kunne snakke med om ting som andre ikke hadde tid til.

Oppveksten med bestemoren har lært Olaug å sette ekstra pris på det hun har.
– Jeg er veldig takknemlig for at hun lærte meg håndarbeid, det har blitt en viktig verdi for meg, sier Olaug, som nå selv har blitt bestemor.

Olaug har også lært at det å kunne se ikke er en selvfølge.
– Hvis jeg føler at noe er rart med synet mitt så går jeg på kontroll med en gang.

- En god tommelfingerregel er å sjekke synet sitt annethvert år, om ikke noe tilsier at man bør gjøre det oftere. Har man grønn stær i nær familie, som Olaug, så bør man passe ekstra godt på med sjekk av synet og øyehelsen, mener forskningssjef i Blindeforbundet, Inga Britt Kjellevold Haugen