- Hun er hele livet mitt

Tekst og foto: Anette Os

Arild Kjebekk var 32 år, jobbet fullt som bilmekaniker, og var far til to små gutter da han fikk vite det: Han kom til å bli blind.

Det passet liksom ikke å miste synet, tenkte han.

Det begynte i det små. Synet ble mer og mer tåkete, og etter hvert ble det vanskelig å ha et normalt liv. I bunnen lå langtidseffekter etter diabetes.

Men han hadde heller ikke tid til å sette seg ned og synes synd på seg selv.

- Det var sårt og vanskelig å miste synet. Jeg blei sint først. Men det gikk fort over. For hva var alternativet?

- Jeg måtte bare kjøre på, og takle det. Synet ble stadig mer tåkete, og han ble etter hvert ufør. I dag er han sterkt svaksynt og ser 0,015 prosent, sier han.

- Jeg ser jo egentlig veldig bra, for tenk om jeg ikke hadde sett noe, sier han og smiler.

65-åringen kan se lys og mørke. Og han kan se former og silhuetter. Men han kan ikke lenger se ansikter, og han trenger hjelp når han skal ut av huset.

– Det er lenge siden jeg så ansiktet til kona mi, sier han.

En dag vil han ikke lenger se noe.

- Jeg er allerede på overtid. Jeg har nektet å godta at jeg blir helt blind. Jeg går veldig mye hver dag, for jeg vet at en dag ser jeg ingenting.

Han sjonglerer kaffemaskina som ingenting, men tv-kontrollene med mange små knapper er det vanskeligere å fikse når han er alene.

På gulvet på sin faste plass i stua i Vågsbygd ligger den sju år gamle svarte puddelen Roxy og hviler. Akkurat nå har hun fri og kan ta imot masse kos.

– Hun er hele livet mitt. Jeg har jo blitt veldig glad i henne. Uten henne har jeg ikke friheten min.

De er ute og går tur hver dag. På selen hennes står det «Ikke forstyrr. Førerhund i arbeid».

Roxy er med på fly. På bussen. I taxi. I byen.

Når Arild har Roxy, kan han ha det livet han ønsker seg.

- Jeg klarer meg ganske bra. Jeg kan gå hvor jeg vil, bare jeg vet hvor jeg skal.

Han bruker talestyrt telefon, og kan lese inn adresser til hvor han skal. Det hjelper ham mye i hverdagen.

- Jeg går meg jo vill rett som det er. Men da ber jeg telefonen vise meg veien hjem, og så hjelper Roxy meg.

Roxy leder han blant annet bort til for- tauskanter, over fotgjengeroverganger og forbi hindringer.

Men hvis hunden blir ukonsentrert, kan han miste kontrollen.

 

Små ting kan gjøre livet med førerhund enda enklere:

- Ikke alle spør om de kan hilse på hunden, de bare gjør det. Da stopper Roxy helt opp og vil ha kos. Jeg skjønner at de ikke mener noe vondt med det, men det forstyrrer hunden som er på jobb.

Samtidig kan han ikke få skrytt nok av barna som møter hunden:

- Barna i gata er så skjønne. De forstår mer enn voksne.

En dag kom de løpende og spurte om de kunne hilse på hunden. Arild ba dem vente til en dag hunden ikke hadde på seg selen, og ikke var på jobb.

Neste gang hørte ham dem si til hver andre: «Ikke gå bort nå, for nå er hunden på jobb».

- Barna forstår at hvis hunden skal klare å gjøre en god jobb for meg, så må de respektere at hunden er på jobb.