Utvikling av nye metoder for diabetesoppfølging kan forebygge svaksynthet og blindhet

Tekst: Ragnhild Wivestad Jansson, overlege/PhD ved Øyeavdelingen Haukeland Universitetssykehus og Jørgen Krohn, overlege og professor ved Øyeavdelingen Haukeland universitetssykehus og Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen
Foto: Synne Sofi Bårdsdatter Bønes

Omtrent hver tredje diabetespasient har forandringer i netthinnen, såkalt diabetisk retinopati, som er den vanligste senfølgen til diabetes.

Diabetisk retinopati utvikles grunnet høye blodsukkerverdier over tid og fører til en gradvis skade av nerveceller og blodårer i netthinnen.

Ved tidlig diagnose finnes effektive behandlingsmetoder

De fleste har milde netthinneforandringer som kun krever kontroll med netthinnefotografering. Mellom 1 og 2 % av type 2 diabetespasienter og rundt 10% av type 1 pasienter utvikler imidlertid alvorlig og behandlingskrevende retinopati med nydannelse av unormale kar i netthinnen (proliferativ diabetisk retinopati). Slik alvorlig retinopati gir ofte ikke symptomer før sent i sykdomsforløpet. Hvis behandling ikke gis i tide, kan pasienten få redusert syn og i verste fall bli blind.

Ved tidlig diagnose av synstruende øyeforandringer finnes det flere effektive behandlingsalternativer som kan bidra til å bevare synet. Tatt i betraktning det økende antallet diabetespasienter, er det viktig å utvikle nye metoder som kan identifisere pasienter med høy risiko for synstap, slik at disse kan oppdages og behandles tidlig mens lavrisikopasientene kan kontrolleres sjeldnere.

Måling av netthinnefunksjonen kan røpe alvorlighetsgrad

Øyet kan sammenlignes med et avansert fotoapparat der netthinnen er filmen i kameraet. Netthinnen er en tynn hinne som kler innsiden av øyeveggen og består av sanseceller som omgjør lysstimuli til elektriske impulser (figur A).

Etter en komplisert bearbeiding av disse impulsene, først i netthinnen og deretter i hjernen, dannes det et synsbilde.

Elektroretinografi (ERG) er en undersøkelse som gir et objektivt mål på netthinnens funksjon, ved at en analyserer summen av disse elektriske impulsene ved standardisert lysstimulering (figur B).

Dette gir et mål på omfanget av netthinneskade og har vist seg å samsvare med alvorlighetsgraden av diabetisk retinopati.

Det foreligger noe data på at slike målinger kan være egnet til å identifisere pasienter med høy risiko for behandlingskrevende retinopati.

Det mangler imidlertid studier som har fulgt pasienter over lang tid, slik vi gjør i denne studien.

Ny metode for å identifisere pasienter med høy risiko for synstruende diabetisk retinopati?

I perioden 2010 - 2014 ble en gruppe på 237 pasienter med type 1 diabetes, fra tidligere Hordaland fylke, undersøkt med tanke på hvor mange som hadde diabetisk retinopati og alvorlighetsgraden av forandringene.

Alle pasientene fikk en grundig øyeundersøkelse som inkluderte netthinnefotografering og lysbølgeundersøkelse som fremstiller de ulike lagene i netthinnen (OCT- Optical Coherence Tomography). Studiedeltagere over 16 år (151 av pasientene) fikk også utført ERG-undersøkelse.

Vi har nå inkludert 90 % av disse pasientene i en oppfølgingsstudie, hvor vi har samlet inn nye netthinne- og OCT-bilder fra pasientene. Disse bildene skal bedømmes med tanke på alvorlighetsgraden av diabetisk retinopati.

Endring i graden av retinopati i løpet av disse 10 årene vil sammenholdes med data og blodprøver fra førstegangsundersøkelsen, for å se om vi kan oppdage nye risikofaktorer for utvikling av alvorlig øyesykdom. Vi vil i første omgang se om ERG-målinger fra 10 år tilbake i tid kan forutsi hvilke pasienter som har hatt en rask forverring av netthinneforandringer med behov for behandling, og om denne undersøkelsesmetoden kan ha en plass i rutinemessig diabetesoppfølging.

Resultater fra studien skal presenteres på forskningskonferansen ARVO i Seattle, USA, i mai i år.

Dette forskningsprosjektet har som mål å finne effektive metoder for å identifisere pasienter med økt risiko for behandlingskrevende retinopati, slik at svaksynthet og blindhet kan forebygges.

Vi håper at dette vil føre til bedre diabetesoppfølging og behandling, og være et viktig helseforebyggende tiltak, gitt et stadig økende antall diabetespasienter.

Denne studien inngår i postdoktorprosjektet til Ragnhild Wivestad Jansson og er finansiert gjennom forskningsmidler fra Jon S. Larsens stiftelse, Norges Blindeforbund, Diabetesforbundet, Stiftelsen Kirsten Orning Olsens legat og Inger Holms Minnefond, og er støttet av Øyeavdelingen Haukeland universitetssykehus.