En nasjonal transporttjeneste for svaksynte og blinde - Vår frihet står på spill

Dette er realiteten for svaksynte og blinde. Som stortingspolitiker kan du:

Gi svaksynte og blinde den samme bevegelsesfriheten som andre. Da trengs en rettighetsfestet transportordning med et gjennomsnitt på 220 enkeltreiser årlig, noe som tilsvarer gjennomsnittlig antall fritidsreiser i befolkningen.

Sørge for at denne transportordningen er rettferdig og forutsigbar. Friheten din skal ikke være avhengig av hvilket fylke du bor i. Ordningen må være landsdekkende, statlig og forvaltes av NAV.

Sikre at andre som har tilsvarende transportbehov som svaksynte og blinde, får tilgang til den samme tjenesten gjennom individuell behandling. Denne kompetansen sitter hos NAV, ikke hos fylkeskommunen.

I tråd med merknad til statsbudsjettet fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, etter innspill fra Norges Blindeforbund, kan Stortinget vedta: «Vi mener at regjeringen må påse at svaksynte, blinde og rullestolbrukere ikke får et svekket tilbud gjennom den utvidede, nasjonale TT-ordningen. Vi mener videre at regjeringen bør utrede flytting av den utvidede, nasjonale TT-ordningen til Nav».

Hvorfor en TT-ordning til svaksynte og blinde?

Svaksynte og blinde kan ikke kjøre egen bil. Som følge av hindringer og manglende universell utforming, i tillegg til praktiske utfordringer med å finne fram på ukjente steder, har vi ofte heller ikke andre transportalternativer. Selv om kollektivtilbudet skulle bli fullt ut universelt utformet, vil resten av reisen til bestemmelsesstedet, fortsatt være en barriere. Dør-til-dør-transport med taxi er derfor eneste reelle alternativ for mange av oss for å kunne leve et fritt og selvstendig liv.

Sammen med rullestolbrukere fikk svaksynte og blinde i enkelte fylker derfor et utvidet, nasjonalt transporttilbud fra 2012. Dette har gradvis blitt utvidet til nye områder. Målet har vært å gi den enkelte 200 fritidsreiser årlig, og ordningen har gitt betydelig økt frihet. Det å få et slikt transporttilbud har blitt beskrevet som å få av seg fotlenka. Etter 2019 er det kun fire områder som ikke har vært inkludert: Rogaland, Vest-Agder, Akershus og Oslo.

Vi støtter at hele landet og andre som har samme særlige behov skal med. Dette må imidlertid skje med tilstrekkelige økonomiske rammer.

En TT-ordning på feil spor

Samferdselsdepartementet har forsøkt å utrede seg vekk fra noen dilemmaer de selv har skapt. De ønsker å gi TT-ordningen til flere brukere, men de ønsker ikke å bevilge det en slik utvidelse koster. Resultatet kan bli:

At svaksynte, blinde og rullestolbrukere får en dårligere TT-ordning. Dette blir resultatet dersom mange flere får rettigheter til en utvidet TT-ordning uten at bevilgningene økes tilsvarende. Økningen må være varig for å gi forutsigbarhet. Det må ligge til grunn at svaksynte, blinde og andre personer med funksjonsnedsettelser skal ha samme bevegelsesfrihet som andre.

At fylkeskommunene får en umulig oppgave med å skille mellom gruppers og individers transportbehov. Samferdselsdepartementet har ikke klart å lage kriterier som kan skille mellom ulike individers transportbehov. Denne jobben blir ikke enklere av å overlates til fylkeskommunene, og det vil åpne for store geografiske forskjeller.

At finansieringsansvaret overføres til fylkeskommunene uten at staten sender med nok midler.

At forvaltning av TT-ordningen blir komplisert og dyr, slik at midler forsvinner til saksbehandling i stedet for til å gi et transporttilbud til de som trenger det. NAV forvalter ordningen med arbeids- og utdanningsreiser på en rettferdig og effektiv måte, og de vil klare det samme med fritidsreiser.

Vi trenger deg på laget

Vi trenger deg på laget for å passe på at vi ikke blir fratatt den selvstendigheten og friheten vi har kjempet frem, og denne friheten må gis til dem som ikke har fått den ennå.

Transport er en stor barriere for svaksynte og blinde, og en landsdekkende, nasjonal TT-ordning er en effektiv måte å bygge ned denne barrieren på.

Andre personer med funksjonsnedsettelser har også særlige behov, og vi vil at de skal få tilgang til en slik ordning, men det må fullfinansieres slik at ikke ordningen blir dårligere. Retningslinjer og kriterier må være nasjonale, og saksbehandlingen må gjøres av noen med kapasitet og kompetanse.