Rehabiliteringskursene har betydd alt: – Jeg døgner for den gode samtalen

Tekst: May Britt Haug, foto: Line Lyngstadaas

Leila Andersen (29) har en aura av styrke og pågangsmot, til tross for store følelsesmessige nedturer i livet. Nedturer vi ikke unner noen. Vi fikk møte henne på Hurdal syn- og mestringssenter som med sine kurs har løftet henne til nye høyder.

Leila er et arabisk navn som betyr månelys. 13. juni 1992 skinte månelyset ned på den nyfødte jentebabyen som lå i morens armer. Det var Leila! Altså ikke et tilfeldig valgt navn.

Leila har norsk og libanesisk bekgrunn. Møter du henne, så husker du hennes trillende latter og kjærlighet for andre.

Mistet mamma

Bare 10 år gammel opplevde Leila å miste moren. Hver dag etter skoletid besøkte hun moren på sykehuset. Hun gledet seg til den dagen mamma skulle komme hjem igjen, men slik ble det aldri.

Leila var der da hun døde, satt ved sengen hennes. Hun glemmer aldri mammas siste ord: – Uansett hvor jeg er, så elsker jeg deg!

Leila skildrer opplevelsen som om livet ble knust i småbiter. I to år var hun helt stemmeløs.
– Jeg har ikke akseptert det. Men jeg har måtte lære meg å bygge opp det knuste livet på en ny måte. – Du vet, jeg er så sta, legger hun til med sin smittende latter.

Det å plutselig ikke ha noe stemme beskriver hun slik:– Det var som en klump som satt fast i halsen min.

I dag er stemmen tilbake.

I hovedsak er Leila vokst opp i Drammen, men flyttet mye rundt som barn på grunn av farens jobb, som var tilknyttet flere norske ambassader utenlands. I perioder bodde hun hos bestemor og bestefar. De bodde landlig til med katt og fire supre huskyer. Sammen gikk de lange turer hvor både firbeinte og tobeinte kunne få løpe fra seg. På nabogården var det hester hun stadig besøkte. Gode minner med fine dyr mimrer Leila tilbake.

Mister synet

Men flere dramatiske livsendringer skulle møte Leila i årene som fulgte.

I 2015 ventet Leila barn. Under svangerskapet merker hun at det var noe rart med synet. Leila klaget til legen, men fikk beskjed om at det hang sammen med graviditeten, og ville rette seg. Tiden gikk, datteren Isabella kom til verden, men fortsatt var synet dårlig. Hun ønsket derfor å ta en laserbehandling.

Først da legene skulle gjøre henne klar til operasjon merket de at noe var alvorlig galt. Hun ble sendt til øyeavdelingen på Haukeland i Bergen, og fikk konstatert retinitis pigmentosa (RP), en netthinnesykdom som gir innsnevret synsfelt og kan ende med blindhet. Det som er karakteristisk ved Leilas variant er at det går raskt mot blindhet.

Overveldende endring

Det å gradvis miste synet har vært en stor og vanskelig tilvenningsprosess, det legger Leila ikke skjul på. Hennes unike evne til å ikke gi seg, staheten rett og slett, har kanskje vært redningen vil noen si.

Hun skryter av den raske hjelpen hun fikk på hjemstedet fra synspedagog og voksenopplæringen. – Jeg fikk stokken i huset, lupen, og så kom jeg hit til Hurdal syn- og mestringssenter.

Med god hjelp fra lokale krefter ble det rehabiliteringskurs i november i fjor, siden har det blitt både tre og fire kurs, og hun griper raskt neste mulighet.
– Da jeg kom til Hurdal første gang ble jeg så imponert over alle folka. De ser dårligere enn meg, også klarer de til og med å jobbe. Jeg var i sjokkmodus, sier hun oppriktig med kraft i stemmen og et ansikt som forteller mye om hennes reise.

– Menneskene her gir meg et ekstra løft, og det er så viktig for meg, og livet mitt videre.

Samtalene mellom kursdeltakerne betyr mye, og praten varer gjerne helt til de tidlig morgentimer.

Naturstridig å gi seg

Leila måtte slutte å jobbe som sykepleier, da hun ikke lenger kjente igjen ansikter.

Nå prøver Leila fortsatt å gjøre ting hun alltid har gjort, men på en annerledes måte. Hun gir seg ikke og har klare mål for fremtiden.
– Det er jo fint at jeg kan begynne å gjøre ulike ting mens jeg ennå kan se, sier Leila med en trillende latter.

Tilbake på skolebenken

I dag bor Leila i Stavanger med datteren Isabella på seks. Planen er å være klar i ny by, nemlig Oslo, når Isabella starter på skolen høsten 2022. Leila skal nemlig selv sette seg på skolebenken og studere psykologi.

Mor og datter er ganske like: sminke, shopping og spise ute på kafe er noe de gjerne gjør sammen.
- Isabella betyr hele jordkloden rett og slett, og er en stor motivasjon for å komme meg opp å gjøre hverdagslige sysler, forteller en stolt mor.

Leila forteller at datteren veslevoksent passer på at mamma klarer alt.

I november i år var hun på forkurs for å se om førerhund er noe for henne. Hunder er hun vant med, så hun håper at en førerhund vil bli en troverdig venn og ledsager.